Bussn

Man sitter gjerne med beina opp etter det andre setet, vekta er på halebeinet, og mens du hører på musikk og betrakter verden mens den ruller forbi i varierende tempo, har du det relativt bra. Du tenker kanskje på opplevelsene du har gjort deg den dagen på skolen, en artig kommentar du husker fra lunjsen eller kanskje ei jente du aldri hadde sett før som gav deg blikk mens du spiste restmiddagen fra i går. Kanskje du planlegger kvelden mens du sender melding til en person du setter stor pris på. Så skifter du sang på iPoden, for den du hørte på har akkurat i dag assosiasjoner som ikke passet å høre på akkurat nå. Der, inni en relativt flott verden av velvære du har skapt deg av disse få enkle grepene, blir alt forstyrret, og det bare med et blikk. 

For inn på bussen kommer det en person du i og for seg kjenner, og under andre omstendigheter ville det vært uovertruffent å tilbringe tid sammen. Men akkurat nå vrenger det på opplevelsen av uovertruffenhet. Du ser personen som enda ikke har sett deg, og er rask med å vri oppmerksomheten og øynene en annen vei. Mens du later som om du er dypt inni din egen verden, så er nysgjerrigheten altfor stor. Du klarer ikke å la være og se om personen har sett deg. Og da er det for sent.

Et blikk er delt. Blikket er en invitasjon. Uten blikket hadde kanskje den andre personen tenkt nøyaktig det samme som deg, og hadde latt deg være i fred. Men invitasjonen var allerede sendt, og den er stående så lenge man er fanget i buret av metallegeringer, glass og plast som ruller hvileløst videre. Ankomsten er planlagt, og du er denne urbane fangeleirens eiendom. Deretter brytes dine konvensjonelle intimsoner som bare kollektivtransport kan, og en videre overfladisk og falsk samtale inntrer. Stillheten og avslappetheten som hadde sitt grep for noen sekunder siden kan du se langt etter, for nå har den krevende biten inntrådd. 

Vel, slik kan et mulig scenario utvikle seg, og det er en merkelig greie. Jeg er sannsynligvis noe enkelte ville kalt et offer for skandinavias individualisme. Nå skal ikke jeg gnåle om hvor grusomt vi har det her fremfor andre lands storhjertethet og åpenhet overfor andre mennesker, og omfavne kollektivismen totalt. Det er om ikke mindre et fascinerende fenomen. Nei, jeg ville bare dele en hverdagsskildring jeg vet de fleste har opplevd fra tid til annen, ikke drøfte hvorvidt det er en universell sannhet jeg og mange andre nordmenn lever foruten.

Basterds

Dersom jeg på grunn av ett eller annet skulle være så uheldig å gi et annet menneske muligheten til å tolke det jeg gjør som noe annet enn det min intensjon bak handlingen min var, så vil det nødvendigvis oppstå en misforståelse. Jeg kom til å tenke på det en dag på jobb, hvor utrolig viktig det er for meg som fremtidig sykepleier å hele tiden opprettholde en såkalt yrkesprofesjonalitet, noe som forventes av meg, hvor jeg ikke gir stort rom for disse misforståelsene. Likevel er det noe som sniker seg inn hos de aller fleste. Både profesjonelt og ellers i livet. I hverdagen er dette sannsynligvis et enda større problem for de fleste normale mennesker, hvor alle handlinger til enhver tid tolkes og prosesseres hos mottakere man interagerer med.

Dette er i grunn en heidundranes mulighet til å skape muligheter i relasjoner man har i hverdagen. Det lar seg vel i grunn bare begrense av hvorvidt en er selvbevisst eller ikke. Klart det er grenser for selbevissthet også, ingen liker egosentriske mennesker, så noe slikt oppfordrer jeg overhodet ikke til. Eller, noen egosentriske sjeler kan man vel like, men det er jo kjekt om ikke alle er det. Men som jeg nevnte i sted er dette også god grodbunn for misforståelser og konflikt, i sær dersom en ikke er selvbevisst nok, og mangler kunnskap og vilje i og i forhold til relasjoner. Å være totalt desentrisk har jeg snakket om tidligere, og det er jo en annen grøft igjen.
Jeg tenker hvertfall at det er absurd hvor forskjellig inntrykk mennesker du har møtt sitter igjen med fra deg, avhengig av situasjon og sinnsstemning hos deg selv og den andre. Alt er med på å skape deg. Er du den du tror du er, eller er du den alle andre tror du er? Uansett, du skaper deg selv hver eneste dag resten av ditt liv. Det er jo litt ansvar å ha bare det. Mulighetene for at man blir gal av å tenke på slikt er jo definitivt tilstede, hvertfall for min del. Men så er sikkert jeg disponert i forhold til mange.

Men til syvende og sist var ikke det dette jeg så for meg når jeg tenkte over oppfattelsen av mennesker rundt en. I forhold til dette er det ikke et ønske at mennesker skal gå rundt å være selvbevisste og holde alt tilbake og bare slippe ut kalde beregninger for egen vinning i god hedonistisk tradisjon. Egentlig så jeg helt motsatt på saken, hvor mitt ønske overfor meg selv er at jeg har dette i bakhodet når jeg møter mennesker. At det er så enkelt at mennesker ikke er det man ser. Og at det derfor kreves vanvittig mye av mottakeren. Det mennesker framstår som avhenger like mye av mottakeren som tolker, som avsenderen som handler. Det er forsåvidt sjelden at det kun er én som handler, alt er jo et samspill i rommet hvor man oppfatter og skaper. Hver skaper sin egen virkelighet, og hvor urettferdig er det da ikke at en tolker og dømmer basert på et inntrykk som er ubetydelig i forhold til opplevelsene og erfaringene til den andre parten? Min oppfordring til meg selv er rett og slett at jeg burde avvente dommen. For hva vet vel jeg?

Sny og "Kunst"

Akkurat nå kan jeg sitte å beundre de store små tingene i verden som at det laver ned snø i 15 minusgrader. Det er helt sinnsykt å se på. Og ser du rett ut i snøværet uten noen faste punkter, så stiger en til værs! Jeg stiger til værs i dag, jeg forsvinner ut i et intet, og det er greit. Det var værsnakk. Flott.


Men hvis vi nå beveger oss inn på et fullstendig annerledes område jeg finner litt fascinerende, nemlig bilder, så vil jeg gjerne ytre noen ord. Jeg snakker ikke om bilder generelt, men om disse man henger på veggen. Det er egentlig ikke det jeg vil snakke om, men jeg starter der i dag. Uansett. Man henger dem på veggen, så blir de der. Hva i alle dager henger mennesker opp bilder av for noe? Og hvorfor? Jeg har prøvd å goooooogleschmoogle etter statistikk på dette interessante, dog noe uutforskede feltet innen antropologi, i følge meg, for jeg finner overhodet ingenting. Så jeg kommer bare til å gjette og synse. For jeg henger ikke opp bilder. Okei da, jeg har jo gjort det mange ganger. Noe som muligens gjør meg forutinntatt og biased, men la nå det ligge. Eller henge.
Folk henger opp bilder av familie. Og noen ganger av heimgarden sin. Og andre ganger av kunst. Og ting som folk tror er kunst. Og andre ganger ting som overhodet ikke er kunst. Men går man aldri lei av bildene man henger opp? Har de en evig egenverdi? Altså det er jo i og for seg ganske fascinerende. Spesielt hvis det er kunst, kunst eller "kunst" som ikke koster noenting. Klart, derimot hvis den (kunsten, kunsten eller "kunsten") koster fletta, er man faktisk nødt til å ha den hengende. Og / eller at den da har et navn, som enkelte mennesker visstnok mener er mye bedre enn ting som ikke har noe navn. Fascinerende.


Bilder av familie derimot er jo mye mer stas, og bør ha en mye større verdi hengende der på veggen. Selv om det er lettere for de fleste å lage barn enn å male bilder. Men barn og familie er jo noe med. Så, da avbildes noe man aldri noensinne får igjen, for man forandres jo stadig. Spesielt barn da, som faktisk aldri blir barn igjen. Hvertfall ikke i normal forstand.
Bilder er merkelige greier, og alltid skal de symbolisere ett eller annet. Et bilde er aldri bare et bilde. Det er det flotte med menneskelig persepsjon og vår sykelige evne til å tillegge alt mening i en eller annen grad. Ingenting blir latt i fred, og kanskje er det bra. Det er nok bra sånn generelt.
Stort sett alle juletrekulene våre får jeg en eller annen form for erindring av. All musikken jeg gidder å høre på får jeg en eller annen form for erindring fra. Ofte er det ikke mer enn en følelse. Men det kan være noe jeg mener er en spesifikk lukt, noe det egentlig ikke er, eller det kan være et bilde som kommer frem på min kognitive netthinne. Erindringen kan være noe reelt, men sannsynligvis ikke, eller det kan være en alternativ realitet alle mine faktiske opplevde og mine imaginære inntrykk skaper, etter de kommer i kontakt med et objekt. I den forstand min psyché kommer i kontakt med utenomverdenen. Det meste av ting jeg ser, tar på eller på andre måter føler til daglig, eller sjeldnere, men likevel ofte nok til at jeg har et forhold til dem, knytter jeg noe til. Som nevnt. Jeg tror dette er en liten finurlig obskuritet som rett og slett hjelper meg til å leve. Er ikke det flott? Sånn sett så burde jeg da være bittelitt forsiktig med hva jeg orker å klubbe opp på veggen min av bilder. Dersom jeg skal drive å se på bildene som henger der over en lengre periode, bør jo assosiasjonene jeg innhenter være gode. Men så kanskje ikke jeg trenger å gjøre det likevel. Jevnt over ting jeg får dårlige assosiasjoner til, bevisst eller kanskje i større grad ubevisst, er jo ikke så vanskelig å bare forskyve unna slik at de rett og slett ikke er bidragsytere i livet mitt. Jeg henger ikke sånt opp. Eller hører på sånt. Dette er faktisk en uunngåelig sannhet. Nei, kanskje ikke.

Jeg vil avslutte med å fortelle om en veldig bevisst assosiasjon jeg har til det jeg fryder hørselsbarken og amygdalaen min med nå, ved at jeg lytter til Melody Gardot - My One and Only Thrill. Nei, den vil jeg ha for meg selv, og bare meg selv, men poenget er at jeg ønsker å lytte til ho der, ikke bare fordi musikken er knakænes go, men mye på grunn av assosiasjonene og hva erindringene faktisk bringer tilbake.


Men det er faktisk ganske utrolig, alt man er bærere av i form av assosiasjoner og erindringer. Disse små og herlige tingene i hverdagen, de utgjør faktisk en usannsynlig og flott helhet som skyver livet mitt i retning positivt. Å ha den friheten og det privilegiet å forsvinne opp i snøværet, bringer tilbake de mest fantastiske erindringer fra en tid i livet mitt hvor problemer var så og si fraværende. Og hele livet er fylt med slike ting. Bare en velger å se dem.

God jul =D

Kreisi

"Holder jeg på å bli gal?" - Er et spørsmål jeg må innrømme jeg har stilt meg selv opp til flere ganger. Dette høres litt faretruende ut, tenker du. Ja det gjør muligens det, og er kanskje det også. Går på folkemunne dette med at man er ikke gal så lenge man selv tror man er det. Men poenget mitt i dag er faktisk ikke om jeg mister det eller ikke, men frykten for det.


Alle har vært i en situasjon hvor ting virkelig hoper seg opp, og ser ut til å bli værende i status quo i all evighet. Det er da man gjør seg tanker om hvordan man skal takle dette og komme seg videre. Og da gjerne hel. Man opplever at "det blir for mye".
Også valg kan lage et tankekjør på dette viset. Jeg kan fra tid til annen føle alt fra et begjær, til en angst om å klare å utnytte livet til det fulle. Det er vel noe der jeg mener er viktig, noe som bidrar til denne selvaktualiseringen jeg har nevnt tidligere. Men alt med måte. Når denne lysten blir til begjær, eller angst, forsvinner noe av den "opprinnelige" meningen. Man velger på feil grunnlag. Dette ønsket om å ikke gå glipp av essensielle opplevelser og minner kan altså gå for langt, og skape en hel del uro.

Dette er kanskje noe jeg har merket litt til, både med tanke på begjæret, og angsten valg kan medføre. Angsten ser jeg for meg lett kan dominere dersom valgene ikke bare står på en selv, men inngår i store ringvirkninger fra deg selv og andre mennesker. Da kan det lett føles urettferdig. Man vil jo være sin egen lykkes smed! Begjær, når en ønsker noe mer for seg selv, og dette går direkte på bekostning av andre.
Situasjoner og valg hvor man sitter inne med et stort ønske for hvordan de skal gå, er selvfølgelig de som innebærer den største fallgruven. Ved å ikke kunne være innehaver av kontrollen i slike situasjoner medfører en stor maktesløshet. Når utfallene i disse situasjonene ikke har samme retning som dine ønsker, suger det ofte.
Som student opplever en mange situasjoner som byr på stor frustrasjon. Disse kommer gjerne ikke alene, og kalles blant annet eksamen. I tillegg til eksamen har en ofte jobb og et nogenlunde fungerende sosialt liv. Ansvar på et hopetall områder i livet altså, som skal balanseres i forhold til hverandre, og tid som skal disponeres over døgnets altfor få tjuefire timer. For meg byr det på angst så det holdet. Spesielt når jeg veit at det er faktisk meg det står på, om jeg lykkes eller ikke, og i hvilken grad.
Når en kommer til det punktet at en undrer seg over om sinnet er vel bevart eller ikke, spørs det om det ikke begynner å være grunn til bekymring. Når livet blir en diffus følelse av utilstrekkelighet, har en mest lyst til å grave seg ned i dyna og håpe at alt er annerledes i morra. Ut i fra en subjektiv erfaring på dette området oppleves verden ofte lysere dagen etter. Kanskje jeg ikke ble gal likevel. Hjertet slår noen slag saktere, og mengden stresshormoner i blodet har sunket betraktelig. Morrakaffen smaker med ett mye bedre, selv om du ikke har gjort en dritt med de virkelige problemene.


Poenget er vel at ting ordner seg som regel. Du ble ikke gal likevel, for mennesket har en utrolig fascinerende evne til å takle livets påkjenninger, store som små. Nå er det godt mulig jeg er gal, jeg bare ikke vet det, og da faller alt dette i grus. Til det blir kartlagt ytterligere får jeg leve i troen at jeg ikke er gal, men med angsten om at jeg kanskje blir.

Å Være, Eller å Ikke Være - Den Rette - Det er Spørsmålet

Å finne den rette må sies å være tildelt en relativt stor del av våre liv. Å finne en som livet kan deles med, å dele opplevelser med, tanker med, bønner med, bli ett med. Og til dem som har prøvd, så er det ikke lett å finne denne “rette”. Et ganske utopisk begrep.

Hva om det hele blir snudd på hodet? Hva om det aldri handlet om å finne noen “rette”, men at alt har handlet om å være den rette? Da forandres veldig mye. Må først ærlig innrømme at dette falt ikke til meg fra mitt eget sinn, men fra en person som har virkelig mye bra å komme med, til tross for sin trønderske opprinnelse. Uansett. Å være den rette. Idealistisk sett fører dette med seg noen konsekvenser. For det første vil “mer” stå og falle på deg selv. For det andre vil det medføre en større ansvarsfølelse overfor din kjære. For det tredje kommer du nærmere deg selv, blir påtvunget større selvinnsikt. For det fjerde er dette den beste måten å vedlikeholde et godt samhold mellom to mennesker på, ved å vise hverandre ubetinget, altruistisk kjærlighet. Idealistisk sett.

I praksis vil jeg fortsatt mene at dette fungerer, men man er selvfølgelig avhengig av en nogenlunde gjengjeldelse i motparten. Hvis ikke er denne selvoppofringen direkte selvdestruerende. Da hjelper ikke all verdens idealisme. Men jeg tar det for gitt at to personer blir sammen av grunner som valg og kjærlighet. Med disse to kriteriene lagt til grunn for et forhold, eller til grunn for et ønske om et forhold i mitt tilfelle, tror jeg det er fullt mulig i praksis å være den rette. Å alltid være den rette, vil jo egentlig si å handle ut i fra en overbevisning om det som er best for din bedre halvdel. Handling i vid forstand, alt fra indre handling som tanker og betraktninger til ytre handlinger. Jeg nevner indre handling fordi jeg mener dette er essensielt. Dersom dine tankesett ikke korrelerer med ytre handlinger, fører dette til problemer til syvende og sist. Grunnleggende holdninger vil gjennomsyre hvordan du behandler mennesker. Å handle ut i fra en overbevisning mener jeg betyr at denne grunnleggende holdningen som er essensiell, medfører kjærlige tanker om kjæresten eller ektefellen sin, som igjen medfører at man viser kjærlighet i praksis. Denne holdningen tror jeg egentlig er en bestemmelse, et valg en tar.
Selvfølgelig er det vanskelig å forandre grunnleggende holdninger, men dette er en del av pakken det medfører dersom du ønsker å være den rette!

Å være den rette gjelder ikke bare en kjæreste eller partner, men egentlig alle aspekter i livet. Men det er lettest å vedkjenne dette når en snakker om en eventuelt bedre halvdel. Det er mulig dette er bare en utopisk ideologi. Men jeg velger å legge min barnslige overbevisning ned i dette. Det gir meg håp. Det er noe jeg ønsker å være.

Når Jeg Blir Stor...

Skremmende tanke i grunnen. Jeg tenker alle har den følelsen av at de er jo akkurat den samme nå som når de gikk og tuslet med gjørmevann i støvlene og med sekker like store som dem selv på vei hjem fra 2. klasse. Alle betraktinger en gjorde seg, alle minner en har fra barndommens frihet, ser man fortsatt gjennom samme hjerteøyne, enten man minnes disse vakre barnslige skildringene som 12-åring eller 67-åring.


Men så ser jeg på mange voksne jeg kjenner. De virker så opptatt av dette med å te seg rett, se ordentlig ut, leve punktlig etter samfunnets normer og regler og alle slags merkelige sosiale krav. Er det sånn det er når man blir stor? Mister man denne herlige, barnlige rebellskheten, hvor man driter litt i ting fra tid til annen? Jada, man inntar andre roller og ja, samfunnet stiller på en måte andre krav. Men... Å bli stor???

Om jeg skal late som jeg har selvinnsikt et svakt øyeblikk her, så må jeg innrømme jeg er en særs barnslig person. Ikke bare det, men jeg har nok mye av et barns sinn til tider. Vektleggingen av konsekvenser av mine egne handlinger kan fort bli veldig uviktige, når man da lever i nuet! Vel, det er jo igjen ytterste konsekvens av konsekvensene, sånn moralsk sett av å ikke være stor når man "bør", tenker jeg. For min del. Jeg bare ser ikke for meg hvordan enkelte av mine grunnleggende personlighetstrekk skal kunne være en del av meg som de er nå, dersom jeg nå skal bli et voksent afiremenneske. Alternativet er jo å ikke bli det...


Man lever på en del forskjellige arenaer i livet. Man utøver forskjellige personer, avhengig av arenaen en befinner seg på. Det er ganske greit. Det spiller jeg kanskje også litt på. Litt for mye. Man skaper sine identiteter hver gang du inntar en ny arena. Overfor medutøverne på den nye arenaen stiller du med ganske frie tøyler, men mindre styrende normer og regler eksisterer.
Men når alt kommer til alt, så er alt meg. Alt er nødvendigvis gjennomsyret av noe som er hovedsubstansen i meg selv. Uansett arena er det ting jeg ikke kan unngå å eksponere til alle mine medutøvere.

Hva min fellesnevner som grunnsubstans er har jeg ikke filosofert stort over. Det er kanskje ikke så viktig. Alle lever som variabler i et svært dynamisk system, og akkurat hva en er, er relativt. Voksen eller ei... Det er uansett visse personlighetstrekk og -kvaliteter jeg egentlig ikke har troen på at jeg kommer til å erverve meg. Kanskje jeg egentlig håper mer enn jeg tviler på at det ikke kommer til å skje. Uansett, er jeg meg. Barnslig.

Ei Rose Har Utsprungen

“Don’t waste your whole life trying to get back what was taken away” synger The Offspring. Jeg lot meg fascinere av denne frasen, så mye at jeg velger å la de små grå bryne seg litt. Føler for en del mennesker ligger det mye i dette utsagnet.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mener man må bruke sin historie til å skape en ny framtid. Jeg tenker The Offspring bygger opp om nettopp dette. Hvor viktig det er å ikke grave seg ned eller gjemme seg i livets krigsmarker. En stor del av livet handler jo om å miste ting. Helt klart ikke bare det, men en er jo nødt til å komme til det punktet hvor man må erkjenne at det er et faktum.
De synger også “Oh, waves of time seem to wash away the scenes of our crimes. But for you this never ends”. Nå tar jeg dette for det jeg ser det er. Og jeg får en følelse av håp her. Ikke i teksten av seg selv, men om man skal ha håp for framtida, kan man ikke ha hangups i tapte ting. Livet kan fort bli snudd på hodet i løpet av sekunder. Enten det er noe man rår over selv, eller dette er resultat av tilfeldigheter utenfor din kontroll, er virkelig cluet å ikke la seg dra ned sammen med hendelsene, men klare å holde hodet over vannet.


I samme låten blir det brukt et bilde av en rose som ikke blomstrer etter en hard vinter. Utrolig vakkert, men samtidig veldig skjørt. Som livet. For min del ønsker jeg å kunne stå i full blomst når kong Vinter slipper taket, strutte av selvtillitt og nyte alt sommeren kan by på. Varme, sommerbris, solskinn og veldufter. Men også regn, hagl, vind og annet uvær. Overlever en vinteren, er ikke sommeren noen sak. Slik tenker jeg livet også er. Overlever en vintrer, tragedier med sin fornuft i behold, så vil en igjen vokse når våren kommer. Da får en næringsstoffer og ytre påvirkning som fostrer til liv - det er natulig å vokse!


Tidens bølger er desverre også en faktor en er nødt til å ta i betraktning. En rose begynner stusselig, og er ikke annet enn jorden den er i. Ikke mye å se på. Men blir den gitt tid nok, vil den snart stå i full blomst, utrolig vakker, og kan igjen spre glede og fryd! Det er slik med oss mennesker også, tid er nødvendig. Aldri gi opp håpet selv om en for øyeblikket ikke er annet enn dritten man befinner seg i. Våren kommer.