Man sitter gjerne med beina opp etter det andre setet, vekta er på halebeinet, og mens du hører på musikk og betrakter verden mens den ruller forbi i varierende tempo, har du det relativt bra. Du tenker kanskje på opplevelsene du har gjort deg den dagen på skolen, en artig kommentar du husker fra lunjsen eller kanskje ei jente du aldri hadde sett før som gav deg blikk mens du spiste restmiddagen fra i går. Kanskje du planlegger kvelden mens du sender melding til en person du setter stor pris på. Så skifter du sang på iPoden, for den du hørte på har akkurat i dag assosiasjoner som ikke passet å høre på akkurat nå. Der, inni en relativt flott verden av velvære du har skapt deg av disse få enkle grepene, blir alt forstyrret, og det bare med et blikk.
For inn på bussen kommer det en person du i og for seg kjenner, og under andre omstendigheter ville det vært uovertruffent å tilbringe tid sammen. Men akkurat nå vrenger det på opplevelsen av uovertruffenhet. Du ser personen som enda ikke har sett deg, og er rask med å vri oppmerksomheten og øynene en annen vei. Mens du later som om du er dypt inni din egen verden, så er nysgjerrigheten altfor stor. Du klarer ikke å la være og se om personen har sett deg. Og da er det for sent.
Et blikk er delt. Blikket er en invitasjon. Uten blikket hadde kanskje den andre personen tenkt nøyaktig det samme som deg, og hadde latt deg være i fred. Men invitasjonen var allerede sendt, og den er stående så lenge man er fanget i buret av metallegeringer, glass og plast som ruller hvileløst videre. Ankomsten er planlagt, og du er denne urbane fangeleirens eiendom. Deretter brytes dine konvensjonelle intimsoner som bare kollektivtransport kan, og en videre overfladisk og falsk samtale inntrer. Stillheten og avslappetheten som hadde sitt grep for noen sekunder siden kan du se langt etter, for nå har den krevende biten inntrådd.
Vel, slik kan et mulig scenario utvikle seg, og det er en merkelig greie. Jeg er sannsynligvis noe enkelte ville kalt et offer for skandinavias individualisme. Nå skal ikke jeg gnåle om hvor grusomt vi har det her fremfor andre lands storhjertethet og åpenhet overfor andre mennesker, og omfavne kollektivismen totalt. Det er om ikke mindre et fascinerende fenomen. Nei, jeg ville bare dele en hverdagsskildring jeg vet de fleste har opplevd fra tid til annen, ikke drøfte hvorvidt det er en universell sannhet jeg og mange andre nordmenn lever foruten.
